Pierre Martin de la Martinière fikk gitt ut reiseberetningen Voyage des pais septentrionaux i Paris i 1671. Boka fikk stor oppmerksomhet og kom ut i flere utgaver både på hollandsk, engelsk og tysk. Mannen var 36 år gammel da han som skipslege mønstret på ei flåte bestående av tre handelsskip i København tidlig i april 1670. Seilskutene tilhørte det Nordlige handelskompani som var utrustet av kong Fredrik III. De skulle gå nordover for å undersøke hvilken type handel Danmark kunne gjøre med urfolkene i det ytterste nord. Byttemidlet var store mengder tobakk og sprit, som skulle vise seg å komme godt med. De hadde ordre om å avlegge rapport om landene og om handelsmuligheter når de vendte tilbake. Kongen ba også om befolkningsprøver. Da følget returnerte til København i slutten av september 1670, hadde de med seg fire Semljaianere. Det heter til slutt i beretningen at befolkningsprøvene fra nord ble beglodd med stor interesse av både kongen selv og hans hoff. De to kvinnene og de to mennene som var blitt kidnappet på Novaja Semlja kan ha tilhørt Nenetsfolket som på denne tiden holdt til på øygruppen.

Allerede tidlig i framstillingen slo de la Martinière fast at "vi var godt kjent med at nesten alle som bodde nord for polarsirkelen var trollmenn." Like etter forteller han sine lesere om samene i Varanger der hver familie holder en stor svart katt i akt og ære: "Skjønt dette dyr har ansikt som en katt, så tror jeg dog, på grunn av dets blikk som er forferdelig, at det er en husdjevel." Samene i Varanger beskrives som åndemanere, de russiske samojedene i Nord-Sibir praktiserer kannibalisme, mens befolkningen på Novaja Semlja driver med utstrakt avgudsdyrkelse: "Noen ganger inntar djevelen deres avgud og fra den proklamerer han sine infernalske orakelsvar." For brennevin og tobakk kjøpte de reisende seg reinskyss som førte dem "over hele Lappland, både på svensk, dansk og moskovitisk område." Reinene sprang med en slik voldsom fart "…at vi trodde vi ble bortført av djevler." Fra oppholdet på Novaja Semlja skriver La Martinière nokså utførlig om hvalrossjakt, skjørbuk, avgudsdyrkelse og vanskelighetene med å få fanget noen eksemplarer av øygruppens beboere. Franskmannen har laget tegninger av en mann og en kvinne som ble tatt med tilbake til sivilisasjonenfor å bli vist fram som eksotiske skapninger fra villmarkene i nord. I midten av august 1670 gikk seilasen videre til Grønland og deretter til Island. Om islendingene får vi vite at de er stygge, skitne, slemme og brutale. De fleste av dem er trollmenn og hekser. Beskrivelsen av den aktive vulkanen Hekla opptar flere sider mot slutten av boka. Her får skipslegen virkelig utfolde sin fantasi. "De som fisker under Hecla kan observere de mange djevlene som drar ut og inn av vulkanhullet. Djevlene er livlig opptatt med å hente sjeler fra hele Europa", heter det. Historien krydres ved å vise til redselsfulle skrik som kommer fra Hekla. Det er djevelen som griller menneskets sjeler i Heklas flammer og som deretter kjøler dem ned i isvannet ved kysten, forklarer Martinière.

Reiseberetningen til skipslegen fikk stor popularitet fordi han ikke bare ga sine opplevelser ei skriftlig uttrykk, men også ei figurativ framstilling av blant annet avguder og demoner i katteskikkelse. Det finnes 20 illustrasjoner i boka. At boka hadde stor gjennomslagskraft og inneholdt seiglivete forestillinger, finner vi et uttrykk for i de mange forsøk som ble gjort, ikke minst fra nordisk hold, på å imøtegå franskmannen. Samemisjonæren Knud Leem som fikk gitt ut sitt monumentale verk Beskrivelse over Finmarkens lapper i 1767, hadde som uttrykkelig formål med arbeidet å rette opp de mange vrangforestillingene fra Voyage des pais septentrionaux. "Boka består av fabler og skrøner", skriver Leem. Da Uppsala-professoren Johannes Schefferus ga ut sitt berømte verk Lapponia i 1673 var det med franskmannens reiseskildring som et viktig kildeskrift. Med kritisk forsiktighet henviste den svenske vitenskapsmannen ofte til reiseberetningen. Schefferus skriver at boka består av lite troverdige beskrivelser, og at La Martinière driver med en fantasifull utsmykking av sannheten for å vekke nysgjerrighet og forundring hos sine lesere. Svensken viser til at franskmannen systematisk forveksler reinsdyr med elg og ekorn med røyskatt, og at han generelt sett er lite troverdig i sin skildring av samene.